Hjertekattesymbol?

SE! Du har et møkkhjerte på støvlen din, ropte min sønn.

Ja så sannelig sa de andre som var der. 

Men.....

det er da vitterlig

en katt?! ;-)

Det er vel litt slik at når man er opphengt i et symbol,

så ser man mye av det. 

Også der andre kanskje ser noe annet.

Eller hva? 

Her er mitt innlegg om mine overaltkatter.

Hvordan symboler ser du?

En katt her, og en katt der, og en katt der som ingen katt er...

Noen ser usedvanlig mange hjerter. 

Andre ser mange fjær.

Noen legger merke til mange øyenstikkere,

andre ser masse sommerfugler.

Da mener jeg både det som er der, 

og steiner, kvister, flekker, skyer som ligner på det hver enkelt ser.

Alt dette mener og tror jeg er symboler for hver enkelt. 

Jeg ser katter.

Usedvanlig mange katter. 

På spesielle dager yrer det omtrent av katter. 

Virkelige katter, og ting som ligner på katter.

Om noen får noen kontakt med denne, så si i fra.
Det får ikke jeg.

Den dagen min kusine hadde en stor operasjon på gang

så jeg til og med en katt som ikke var der. 

Midt i ingenting så jeg en stor koksgrå katt som gikk over veien.

Den kom fra brøytekanten på den ene siden,

og hoppet oppi brøytekanten på den andre siden av veien.

Det var dyp, råtten snø på stedet, siden dette var i vår.

Jeg skulle vise guttungen katten, som jeg regnet med satt

like bak brøytekanten, for så å kravle seg på veien når vi 

hadde kjørt forbi.  

Vi stoppet på stedet der katten gikk over. 

Der var det ingen katt. Og ikke spor i brøytekanten.

Ikke hull etter poter, eller som jag hadde forventet: Hele katten. 

Jeg gikk ut av bilen, og så både litt lenger fram og litt lenger bak,

i tilfelle jeg hadde bommet litt på stedet.

Men nei, ingen katt. 

Jeg har sett etter den siden også, men aldri sett den mer. 

Hvorfor ser jeg disse kattene?

Noen som har noen teorier?

Engebrekt

Jeg fant et godt skrevet og koselig (på sin måte)
innlegg om et spøkelse her hos effjusikay.
Og jammen fikk jeg lov å linke til det fra her. 

Ta en kikk, og hils på Engebrekt. 

:-)

LINK HER!!

Hjelpsom bestemor

Pappa har satt opp et stabbur på hjemme hos seg der han har alt "dill og dall" han samler på. Der overnattet jeg og guttungen en natt i vår. For første gang skulle vi sove i samme seng hele natta, og det var ikke bare lett for en på fire å roe seg med da. Jeg begynte å kjenne meg utrolig sliten i hue selv om det var nokså tidlig. Skravla gikk på guttungen og han sang og koste seg, så det var ikke at han var umulig som gjorde meg helt ør i hue.(ME) Så jeg lå nå der da. Kunne jo ikke klage på ham når han var i det humøret.  Plutselig begynner det å lukte en svak lukt av "bestemor". En blanding av sterilan og roseparfyme. Guttungen sier med ett med høy stemme: "Har du enda itte fått lagt deg?" (han sier vanligvis ikke, og ikke ITTE). Dermed puster han ut og sovner.  . Roselukta blir sterkere og sterkere, og jeg sier takk for hjelpa, og for at hun kom og så om oss. Så forsvinner lukta igjen. Dermed våkner han igjen, har drømt et eller annet han må fortelle.  Og setter igang med skravling igjen. Tror du ikke lukta kom sterkt tilbake du da, og han sovnet, og sov til det ble morgen. I fremmed seng på fremmed sted og ved siden av meg.  

Bestemor ordner fortsatt opp. :-)

Koselig, syns jeg.

Vi har fått katt!

Det er bare det at jeg ikke kan se denne katten..... Men min datter på 2 år ser den! Hun hang ut av sengen sin en kveld og sa: 'Se mamma! Kattepusen skal sove hos meg.'  'Hæ? Katt?' sa jeg før jeg fikk tenkt meg om og fikk bekreftet at ja selvsagt skal katten sove her i natt.

Jeg tenker det er samme katten som samboeren min har i senga om natta, han kjenner at det er noen som tråkker rundt på han når han sover. Godt det er en allergivennlig katt da, for han tåler nemlig ikke katter.

Mammabesøk ~en tilsendt historie.

Hei her er en episode som er nylig opplevd. Jeg er en person som ikke ser det unaturlige rundt 
meg men jeg lukter og kjenner. Det var natt til mandag og klokka var ca.03 natten. Det hender ofte at jeg våkner den tiden på døgnet av ett eller annet. Det er blitt meg fortalt at det er bare hjelperne min som er innom. Jeg våkner og ser på klokka, konstaterer at den er so vanlig rundt tre. Snur meg mot vinduet for å legge meg bedre til rette da jeg jeg kjenner en sterk lukt som jeg drar kjensel på.. Det lukter mamma. Lukten er ikke å ta feil, en duft av Chanel.. Jeg trekker på smilebåndet og tenker ja ja, du må sjekke om alt er bra, alt er bare bra sier jeg inni meg. Lukten blir straks borte og jeg kan snu meg mot min kjære å prøve å sovne igjen. Dagen etter våkner og det er ingen snev av Chanel lukt på soverommet. På en måte så er det godt å få disse påminnelsene men samtidig så lurer man på om man er riktig klok. Jeg tror at det er mang som opplever lignende ting men de stenger for dem. Hva som er riktig og galt er ikke godt å si, men for meg så har det vært godt å akseptere at jeg føler og lukter det jeg gjør.

Hilsen

Marie

Tusen takk igjen Marie! Så koselig at noen vil dele sine opplevelser her på bloggen. :-)

Mystisk forsvinning

Her er en historie vi har fått tilsendt via Facebook. Marie skriver:

"Min mann er vanligvis en ryddig mann som har orden i sakene sine. Dette er mange år tilbake,  

vi hadde akkurat kommet hjem fra en ferie. Han var utrolig stolt av sine Rey - ban solbriller og 

hadde et flott etui til dem. Vi kom hjem og han skulle som vanlig bruke brillene sine. Tar opp 

etuiet og brillene er borte.Vi leter og leter, men finner dem ikke. Med stor sorg tar han etuiet å 

legger det i kommoden i stua. Med gjevne mellomrom åpner han etuiet for å konstatere at hans 

dyre flotte briller er å blir borte. Han kjøper seg noen billigere briller som passer etuiet og 

begynner å bruke det igjen... Dessverre greier jeg å rygge over disse brillene og etuiet havner 

igjen i kommoden. Påsken året etterpå skal vi rydde litt og kommer da over solbrille etuiet i 

skuffen og han åpner det med sørgelig blikk. Mannen skifter plutselig farge til hvit og deretter 

rød. Der var faktisk brillene hans, de dyre flotte Rey - ban brillene... Dette er en av mange 

lignende historier som har fulgt oss igjennom årene. Ting som har forsvunnet og kommet 

tilbake. I etter tid har vi fått bekreftet at det er en farmor som har spilt oss noen puss oppover 

årene. Hvorfor ja, det er ikke godt å vite. "



Tusen takk  for historien,  Marie! 

En liten hilsen...

En fersk liten historie fra livet i Astridhuset.
Det har lenge vært på tide at lille MA fikk eget rom, vi har bare ventet på bedre vær. Huset her er gammelt, og i og med at rommet som har vært tiltenkt vesla ikke har hatt vedfyring har vi drøyd flyttingen.
I går kom den store dagen, og etterhvert som det ble mindre saker og styr kunne jeg endelig se meg ferdig med vasking av rommet. Da hører jeg noen komme listende opp trappa. Jeg tenkte at det var merkelig at gubben skulle komme snikende opp slik, og forberedte meg nesten på at han skulle hoppe frem, men ingen ting skjedde. Etterpå fikk jeg en følelse av at noen fulgte med på det jeg gjorde. Rommet var nesten ferdig møbelert når gubben kom opp for å inspisere og fortelle at vi hadde fått besøk av min mor og far.
Vel nede forteller jeg om opplevelsen til mor hvorpå hun sier, "vet du, det er 17 år siden i dag at farmor døde."
Det hadde jeg ikke tenkt på en gang, jeg visste datoen, men jeg hadde rett og slett ikke tenkt på det.
Skrittene i trappa hørte jeg også på samme tid av døgnet som farmor gikk bort...
Og når jeg nå sitter her og tenker på det, så kom skrittene rett etter at jeg hadde hengt opp gardiner på rommet. Gardinene som en gang ble sydd til farmors kjøkken. :-)
Lille MA har litt av min farmor i seg. Jeg kjenner igjen noen trekk i ansiktet, og andre har også sagt det samme. Jeg velger å tro at Oldemor så etter at jeg gjorde en god jobb i går, så Lille MA skulle være trygg.
Og natta, den har gått veldig greit. Jeg føler meg trygg på at Lille Ma har fått det riktige rommet i huset. <3

-Astrid.

En fjærlett historie..

Nå skal jeg fortelle en historie om fjær. Etter endel oppfordringer. Jeg er generelt skeptisk, men la gå, jeg kan fortelle historien fra ende til annen likevel. Here we go:

bilde: wikipedia

En dag i høst møtte jeg for første gang en "ny" kusine. Vel, helt fersk var hun ikke, men ny for meg. ;-)  Vi hadde etterhvert blitt venner på FB, og funnet ut at vi nok hadde ganske mye til  felles i tillegg til genene.

Dermed ble det et møte. En av stedene vi besøkte under dette møtet var en steinring. 

Der var det plutselig masse fjær rundt omking. Min kusine spør da meg: "Hva tenker du om at det er så mange fjær her?". Jeg hadde ikke lagt merke til dem engang, men så meg rundt, og joda, det var dunfjær både her og der rundt oss. Så jeg svarer: "Jeg tenker at det har vært en fugl her og røtet". Jepp, der har du meg. :-D Hun hadde nok en litt annen oppfatning av hva og hvem de fjærene kom fra.. Når vi gikk fra stedet fant vi flere fjær nedover stien der vi hadde kommet. Hun la merke til dem alle, jeg så vel bare noen få av meg selv. Jeg luktet faktisk på et-par for å bevise at det luktet fugl, fugl og intet annet enn fugl. Vel..det luktet i grunnen mer sau. :-D

bilde: skittfiske.no

Min kusine og jeg snakket endel om fjær, og det viste seg at hun fant fjær hjemme hos seg rett som det var. Jeg fant aldri noe slikt. Bortsett fra om det var dunputer eller noe slikt i nærheten da. Vi ble ikke enige om det her med fjær, men jeg begynte å se katter "overalt". Katter er viktige for meg.
Etterhvert "spurte" vi på hver vår kant om jeg kunne få se en fjær, hun for å bevise at det ville dukke opp, og jeg for å bevise at det ikke ville dukke opp. Nevnte jeg at vi nok er noe sta begge to!? ;-)

Noen dager gikk, og jeg så bare katter fortsatt. Ingen fjær kom dalende min vei. Før jeg en dag var hos en nær slektning av oss begge. Der er det en ytterst striglet plen, nesten helt fri for blader osv selv om det var høsten. Det var fint vær denne dagen, så vi ble enige om å sitte ute, selv om det var noe utpå høsten. Slektningen gikk for å finne hagemøbler, og min mor som var med slo følge med henne. Plutselig dukker dette synet opp foran føttene mine:

Ja, jeg sendte den til hun som jeg har felles besteforelder med, og hun var selvfølgelig overbevist om at den var til meg. Jeg var vel ikke riktig så overbevist, men det var moro likevel.

Rett etter dette begynte en venninne å snakke om fjær både her og der. Så skrev min og min "nye" kusienes felles tremenning dette på en FB-side. Og som ikke det var nok slo en god venninne av en god venninne til med dette innlegget på bloggen sin. (Mima blogg)

Om alt dette har klart å "omvende" meg.. vel.. jeg er skeptisk fortsatt..

Hva tror dere andre?

(jada, du kan få komme med dine teorier, TES.. ;-) )